En dose av 'allmenn vitenskap'
(Utvalgte deler fra 2 og 5 i 'Undeniable' av Douglas Axe, Harper One)
Orakelsuppe
La oss foreta en 'tidsreise' tilbake til antikkens grekenland, og et orakel som sies å kunne lage en helt spesiell orakelsuppe. Den ser ut akkurat som kjøttsuppe med små pasta-bokstaver og tall som svirrer rundt. Men denne suppen skiller seg fra det som er vanlig, som den eksperimentelle oppskriften viser:
Bilde 1 og 2. Hvilken suppe er mest sannsynlig?
1. Fyll en stor kjele med orakelsuppe
2. Dekk til kjelen og få suppen til å koke opp
3. Fjern kjelen fra varmen og la suppen kjølne.
4. Løft av lokket for å avdekke fullstendige instruksjoner for å lage noe nytt og nyttig, alt stavet via pastabokstaver.
5. Gjenta fra steg 2 så ofte som nødvendig.
Du trodde ikke et ord, og det var poenget i denne 'tidsreisen'. Det var heller et historie-fortellings eksperiment, i stedet for et kjøkken eksperiment. Beklager det, men nå ønsker vi å betrakte resultatet. Vel, i løpet av ett til to øyeblikk avgjorde du med fullstendig sikkerhet at orakelsuppe ikke kan være virkelig. Du og alle andre som leste beretningen.
Til tross for vår kollektive sikkerhet i denne saken, kan mange av oss likevel streve med å forklare hvorfor orakel-suppe ikke er virkelig. Våre forklaringer synes ikke være mer enn gjentakelse av våre overbevisninger om at suppe faktisk ikke kan utføre noe slikt. Barn er fornøyd med en slik forklaring, men voksne burde kunne utføre noe bedre. Hva er det som gjør oss sikre på at orakel-suppe ikke eksisterer?
For å spørre et relatert spørsmål: Hvordan ville vi dratt nytte av den, om den var virkelig? Da kan vi sikkert enes om at ingen vanlig forklaring vil være tilstrekkelig for noe så ekstraordinært. Men om det er tilfelle, hvordan har det seg at det evolusjonære synet på livet ikke vekker samme skeptisisme? Regn kommer fra skyer, i følge Darwins spekulasjon kommer livet opprinnelig fra ei suppe, den varme lille dammen som Darwin beskriver i et brev til sin venn Joseph Hooker i 1871 (1). Men om Axe's (forfatterens) krav om orakel-suppe var mistenkelig ekstragavant, så er det vanskelig å se hvordan Darwins krav omkring ursuppen kan unngå lignende mistanke. For å tro på en ursuppe, er tross alt, å tro at en dam med mineralsk vann kan sette i gang en prosess som til sist produserte ikke bare de genetiske instruksjonene, men også talløse undre som går langt utenom rene instruksjoner, rene fungerende mirakler, lik hjerne og et tilpasset immunsystem og submikroskopiske molekylære maskiner, bare for å nevne noen få.
I følge Darwin skylder hver livsform sin eksistens til en lang rekke av små uhell, små feil av det slaget som skjer fra tid til tid. Om noen krever en mer edel forklaring, kan de trekke inn Gud, men i følge Darwin er det ikke nødvendig å gjøre det. 'Penselen' naturlig seleksjon synes å ha fanget opp fargetoner fra paletten av genetiske mutasjoner, og anvendt dem på livets lerett. I følge Darwin er det ingen grunn til å tro at noen personlig hand noen sinne styrte den penselen. {I hvilken grad bidrar skolen til kritisk refleksjon her, ikke bare ved hva man skal være kritisk overfor, som oftest overleverte kristelige verdier? -oversetters tilføyelse.}
Så det mest spesielle aspekt ved Darwinismen, er ikke at det tar kreditt for ting som synes for ekstraordinære, men heller at den tilbudte forklaringen synes for ordinær for jobben det er snakk om. Det som er sikkert i eksempelet med orakelsuppe, er at vi ikke ville godta at det skjedde kun utfra fysiske og kjemiske lover, da de klart er utilstrekkelige for å få til resultatet. Det som er poenget med orakelsuppen, er ikke å påstå at samme konklusjon må trekkes i forhold til den, som til ursuppen. Det er tross alt klare forskjeller. Men siden vi benytter samme intuisjon i forhold til alle beretninger om fantastiske forekomster, så burde vi ikke være overrasket om den evolusjonære historien synes mot-intuitiv til tider, selv blant dem som aksepterer den.
Berkeley psykologi professor Alison Gopnik beskrev utfordringen dette bød på for evolusjons-lærere i en nylig Wall Street Journal artikkel. "I barneskole alder," skriver hun, "starter barn å påkalle en ultimat 'Gud-lignende designer', for å beskrive kompleksiteten i verden rundt seg, selv barn oppdratt av ateister. Faktisk fant en annen psykologi professor ut at selv høyt trente vitenskapsfolk ikke er fullt i stand til å kvitte seg med den indre forestillingen, om at det er ligger en hensikt under den levende verden. I følge henne: "selv om avansert vitenskapelig trening kan redusere aksept av vitenskapelig ufullstendige teleologiske forklaringer, så kan de ikke fjerne en tidlig oppdukkende menneskelig forestilling om hensikt i naturen." (3) Om hennes forutsetning vil holde stand, gjenstår å se, men hennes observasjon bekrefter klart universaliteten og kraften i design-intuisjonen.
Bilde 3. Grunnlaget som naturvitenskap drives på
Bakgrunn i biologisk vitenskap
Douglas Axe var i 2004 sikker på at han hadde bekreftet at fungerende proteiner var ekstremt sjeldne. (2) Michael Denton hadde forutsagt at om tilfeldige prosesser ikke ville være i stand til å finne nye funksjonelle proteiner om amino-syre sekvensene deres var mer sjeldne enn 1: 
(10 opphøyd i 40). Etter å ha fullført eksperimentet, var Axe i stand til å sette et tall på sjeldenheten. Med bare en fungerende proteinsekvens blant 
(10 opphøyd i 74) ikke-fungerende, hadde han funnet at det lå langt under den radaren Dentons kriterium forutsatte. Om ikke dette tallet ble endret på noe vis, anså Axe det som et bestemt slag mot idéen at proteiner oppsto fra tilfeldige årsaker. Selv om Axe fortsetter å presse på for en endring i tenkesett innen biologiske vitenskaper, er han blitt stadig mer klar over at vitenskap ikke ligner den utopiske varianten han mente i starten. Enhver seriøs motstand mot neo-darwinismen vil bringe ut hele vaktstyrken, under lyden av varsler-fløyter. Men hvordan skal en avansere sannheten i møte med motstand? Axe's tidlige erfaring av behovet for å sette Darwins teori på en seriøs teknisk prøve, fikk ham til å vie to tiår av livet på det behovet. Han er overbevist om at de to tiårene var vel anvendt. Og han er også blitt like overbevist om et like viktig behov: Siden de fleste mennesker aldri vil kunne mestre tekniske argumenter i denne sammenheng, er det et desperat behov for ikke-tekniske argumenter, som står av egen kraft, uavhengig av teknisk arbeid.
Selv om Axe er en ekspert, og både han og medarbeiderne hans vet at konklusjonene de har trukket er korrekte, så ville ikke-eksperter forbli ikke-eksperter, samme hvor mange kapitler han skrev angående emnet. Selv om dette ikke har avgjørende vekt, så er det mange eksperter som kritiserer hverandres arbeid, og legfolk blir i tvil om hvilken ekspert de skal høre på. Selv dårlige argumenter synes å tjene på status til den som fremfører det. Om legfolk hører tekniske debatter og får med seg hvem som kåres til vinner, så avhenger dommen av de som bedømmer. Det er ikke alltid at å vinne en debatt er det samme som å ha rett. Axe har fjernet den indre tvilen som var i ham, i starten (kap 1). Arbeidet som han og hans kolleger har utført på proteiner, har løst ham fra opprinnelig usikkerhet m.h.t. design-argumentet, men å fjerne den for andre vil kreve mer. Han vil prøve å vise at basis-argumentet i sin reneste form, er enkelt -ikke teknisk. Det falt ham inn at han trengte å starte med å rette opp i en misforståelse: at vitenskap er noe de fleste av oss aldri vil utføre.
Alle mennesker er naturforskere
Vi har en tendens til å overse to nøkkel-fakta: i) Alle evaluerer sin design-intuisjon gjennom førstehånds-ekspertise. ii) Denne ekspertise er i sin natur vitenskapelig. Grunnvitenskap er en integrert del av hvordan vi lever. Vi er alle {mer eller mindre -oversetters tilføyelse} nøyaktige observatører av vår verden. Vi merker oss alle mentalt det vi observerer. Vi bruker disse observasjonene til mentale modeller, av hvordan ting fungerer. Og vi fortsetter å forfine disse modellene etter behov. Uten tvil er dette en form for vitenskap. Axe kaller det 'alminnelig vitenskap', for å understreke forbindelsen til alminnelig sunn fornuft. Vi tar fatt på denne ekspedisjonen om å forstå verden i svært ung alder. Lenge før vi kan gå, har vi konstruert et enkelt mentalt bilde av gravitasjon og balanse. Lenge før vi starter å tegne, har vi fått begrep om farge, form og fasong. Lenge før vi kan snakke har vi lært å klassifisere ting i kategorier. Disse modellbyggingene, og mange flere, benytter indre mental kapasitet til å prosessere data. Informasjon vi mottar fra verden ved å observere den. Vi engasjerer oss så naturlig i disse aktivitetene at vi ikke tenker på dem i tekniske termer. Axe poeng her, er at de i bunn og grunn er vitenskapelige av natur, uansett hvordan vi tenker på dem.
Bilde 4. Darwins bulldog er opphav til 'common science' begrepet
I hovedsak aksepterer profesjonelle vitenskapsfolk dette bredt inkluderende synet på vitenskap. Astronomer snakker om at solen går opp og ned, slik som oss andre. Hvorfor? Fordi de termene representerer vår felles erfaring, mer enkelt og direkte enn en fysisk korrekt beskrivelse basert på jordas rotasjon. Den enkle modellen er ikke feilaktig, bare ufullstendig -i det den ikke gir noen årsakssammenhenger. Barn griper raskt den mer fullstendige modellen, når de ser hvordan den passer sammen med deres enkle modell. Denne tendensen til å se รก priori forståelse, som et grunnlag for forfinet forståelse, fortsetter til voksen alder. Det gjelder også selv om den nye erstatter den gamle. Ingen fysikklærer underviser om Newtons bevegelseslikninger, ved å starte med å si at studentene må kvitte seg med sin gamle oppfatning av hvordan ting beveger seg. Det ville være dumt å fortelle ungdom som har erfaring med rullebrett, sykler og svømming at de ikke vet hva bevegelse er. De fleste synes å gjenkjenne prosjektet med forbedret forståelse, forutsetter både en generell respekt for forståelse og en ydmyk gjenkjennelse av at den aldri er perfekt.
Merkelig nok blir denne grunnleggende høfligheten trukket tilbake, når det gjelder design-intuisjonen. Fortellingen om orakel-suppe innledningsvis, ga ett eksempel på at vi alle har en intusjon om det, og vi kan se hvordan 'naturlig vitenskap' støtter det i enkle termer. Murstein og frokost blir bare til om noen lager dem, de inntreffer aldri av seg selv. Med den vissheten, anvender vi samme intuisjon trygt på ursuppen, bare for å bli fortalt at vi tar feil. Folk som sier vi tar feil, gjør ikke noe alvorlig forsøk på å forfine design-intuisjonen, for å forklare hvorfor den ville virke for den ene typen suppe, og ikke for den andre. Vi forventes å ignorere uoverensstemmelsene. Tilsynelatende må vår ellers tillitsverdige design-intuisjon settes til side, til fordel for Darwins teori. Men intuisjon er ikke så lett å sette til side. Psykologi-professorene han siterte i kap.2, Alison Gopnik og D. Kelemen er ekstremt klar over dette. Deres foreslåtte løsning for lærere er å begynne å erstatte sine studenters design-intuisjon med det mot-intuitive evolusjonære alternativet i en tidlig alder. Gopnik uttrykte det slik: " Hemmeligheten kan ligge i å nå barn med den rette teorien før den gale er for fast befestet." (3) Men om design-intuisjonen er produkt av folkelig vitenskap, så er det å motsette seg den i vitenskapens navn, å gjøre en stor feil.
Åpen vitenskap
Å innse at alle viser seg kvalifisert til å utføre vitenskap ved faktisk å utføre vitenskap, er godt nytt i flere henseende. For det første driver denne åpne holdningen bort elite-myten, som forfatteren aksepterte som del av sitt utopiske syn på vitenskap. Vi kan la den myten fare, uten å fornekte eksistensen av eksepsjonelt talent. Poenget er at selv det mest begavede menneske, fremdeles er menneske, utsatt for alle interne spenninger og motsigelser som påvirker alle mennesker. Ingen av oss hever seg over disse vanlige tilkort-kommenheter. For det andre får åpen vitenskap bringe til avslutning autoritær vitenskap, ved å understreke vitenskapelig verdi av folkelig vitenskap. Publikums mottagelse av vitenskapelige krav, kan man hevde er den mest betydningsfulle form for fagfellevurdering. At profesjonelle vitenskapsfolk antar at offentlig skeptisisme mot deres idéer, bare kan være forårsaket av publikums dumhet, er arrogant. Om uvitenhet er grunnen, burde tydeligere undervisning være middelet. Når det viser seg vanskelig eller ineffektivt, burde profesjonelle vitenskapsfolk være villlige til å finne feilen i deres egne idéer, ikke hos offentligheten.
Bilde 5. 'Eventyrlesning' for å blokkere for virkeligheten
Dette leder til den tredje gode nyheten: Det å omfavne åpen vitenskap, istandsetter folk som aldri vil oppnå noen PhD-grad, til å bli fullverdige deltakere i den vitenskapelige debatten som betyr noe for dem. I stedet for bare å følge ekspert-debatter, skulle ikke-eksperter forvente at viktige emner som berører deres liv, skulle bli omhandlet i termer av felles vitenskap. Når de er det, så blir alle kvalifisert til å delta i debatten. Dette gjelder selvsagt ikke virkelig tekniske emner, men det som har dypest betydning for hvordan vi lever våre liv, er aldri dypest sett teknisk.
Sannhet, rett og slett
I følge universell design-intuisjon, så kan oppgaver som krever kunnskap for å fullføres, bare fullføres av personer som har denne kunnskapen. Observasjonen i foregående kapittel, at å lage gode enzymer, vil "kreve et helt nytt innsikts-nivå"(4), synes å passe med den intuisjonen. 'Gode' enzymer kommer bare fra innsikt. Samme hvilke ingredienser en ursuppe måtte ha, så er ikke innsikt én av dem. Resultatene som Axe og hans kolleger har funnet over mange år, i forhold til enzymer, passer også i forhold til design-intuisjonen. Når vi undersøker de foreslåtte måter, som evolusjonære prosesser antas å ha funnet opp enzymer, uten innsikt, så finner vi gjennomgående at disse forslagene er usannsynlige. Nøkkelen til å finne en ikke-teknisk vei til denne samme konkusjonen, tror forfatteren er å ta et steg tilbake fra eksperiment som fortsetter å vise det usannsynlige i evolusjonære scenarier, og spørre om det kan være en enkel grunn til at det er slik. Vår umiddelbare intuisjon om at instruksjoner ikke plutselig kan dukke opp til overflaten, ut fra uhell i 'alfabet-suppen', er basert på et sunt, enkelt prinsipp. Det samme prinsippet, hva vi enn måtte kalle det, kan også forklare hvorfor de fantastiske proteinene, som vi kaller enzymer, ikke bare kan inntreffe ved uhell. Problemstillingen er: 'hvorfor oppgaver som det krever kunnskap å fullføre, aldri blir fullført uten kunnskap'?
Bilde 6. Enzym og substrat må samsvare
Dette kommer til å bli klarere i de neste fire kapitelene, og allmenn vitenskap vil være kilde. Hovedpoenget å ta med seg er, at vi ikke skulle skygge unna en universell design intuisjon, bare fordi den motsier vitenskapelig konsensus. For ikke-kontroversielle fakta, er fellesskapet av profesjonell vitenskap en troverdig kilde. Men som vi har sett, og vil fortsette å se, har dette fellesskapet en tendens til å trå godt utenom sitt domene, eller i det minste gjør de det, vitenskapsfolk -som hevder dette som fellesskapets autoritet. Tenk på det, og husk: Folk som mangler vitenskapelig bedrifter, er ikke desto mindre kvalifisert til å snakke med autoritet i saker som gjelder 'allmenn vitenskap'.
Bilde 7. Prøve og finne noe nytt
Referanser:
1. Darwin to Joseph Hooker, 1871, som nevnt i fotnote i 'The Life and Letters of Charles Darwin, Including an Autobiographical Chapter, red. Francis Darwin, vol. 3 (London:John Murray, 1887), s.18
2. Michael Denton, Evolution, A Theory in Crisis (London: Burnett Books, 1985)
3. Alison Gopnik, "See Jane Evolve: Picture Books Explain Darwin," Mind and Matter, Wall Street Journal, April 18, 2014
4. E.M. Brustad og F.H. Arnold, "Optimizing Non-natural Protein Function with Directed Evolution," Current Opinion in Chemical Biology 15 (2011): 201-210
Stoffutvalg og bilder ved Asbjørn E. Lund
